Historien på denne siden forteller om grove brudd på både menneskerettigheter og norske lover. Det er ganske uhyggelig at det finnes myndighetspersoner som innehar en så stor posisjon og makt i dette vårt  «demokratiske samfunn» - at de stort sett kan gjøre hva de vil. Gis anledning til å plage uskyldige mennesker uten å bli straffet for det.  Og som i denne sammenhengen - igjen - for å skjule ulovlige handlinger.  Og stort sett - ingen bryr seg. Vet alle politikere om alt dette? Har de hemmelige avtaler om å holde kjeft - selv om det som skjer er ulovlig? 

Eller bruker de den klassiske metoden: Lukker øynene og snur ryggen til. Her kommer historien som de fleste av oss vel husker - skrevet av en som opplevde det.

Artikkelen ble skrevet av Jørgen Johansen (2003)

Nattlig razzia

Hvor mange av dere lesere kan skryte av å ha papir fra høyesterett på at dere ikke er spioner? I dag er det 20 år siden politirazziaen mot «Ikkevold»redaksjonen. 

Den trettende oktober, for nøyaktig tjue år siden, klokken syv om kvelden, banker det på døra. Jeg hadde vært så sliten etter jobben at jeg ikke orket å dra på redaksjonsmøtet i Oslo den kvelden. Det hadde begynt å bli mørkt i duskregnet og jeg ventet ikke noe besøk. Utenfor står det tre politifolk i sivile klær med en ransakingskjennelse fra Oslo forhørsrett datert samme dag.

Siktelsen gjaldt straffelovens §§ 90 og 91, 

de såkalte spionparagrafene, med en strafferamme på tjue år. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ville bli kjørt til politihuset og satt i arrest dersom jeg vanskeliggjorde arbeidet deres. Jeg fikk ikke ta noen telefoner og ble bedt om å holde meg i ro mens de gjorde jobben sin. Og den gjorde de grundig. De hadde sikkert trening fra å lete etter stoff. Og da mener jeg ikke av den sort jeg hadde i huset. Hos meg lette de etter «hot stoff» om amerikanske militære anlegg i Norge. Gjerne med stempler som «Konfidensielt» eller «Top Secret». Og det fant de og vel så det, men mer om det senere.

Nato-bløffen

Det hele begynte for lenge siden, ti år før jeg ble født. Etter at russerne hadde mistet 15.000 mann i befrielsen av Nord-Norge, «gutta på skauen» hadde krøpet fram fra gjemmestedene sine, kvinnene i Siv-Org hadde sluttet å trykke «illegale» aviser og regjeringen var tilbake fra England, skulle Norge innlemmes i det amerikanske imperiet. Natomedlemskapet ble det første store norske stridsspørsmålet etter den andre verdenskrigs slutt. Nasjonen var delt i to leire og mange var skeptiske til å bli med i Nato. Atomvåpendebatten var i sin begynnelse og mange var engstelige for å bli dratt inn i et kappløp der menneskeheten stod på spill. Regjeringene i Danmark og Norge markedsførte derfor en «Nato light» variant for å få med seg folket.

To viktige unntak fra vanlig medlemskap ble lovet: 

Ingen utenlandske baser på norsk jord og ingen atomvåpen i Norge i fredstid. 

Dermed var flertallet sikret for medlemskap i den Nordatlantiske forsvarsalliansen. Allerede tidlig begynte rykter å svirre om at ikke alt var i orden med denne avtalen. I lokalmiljøene gikk det historier om amerikanske offiserer på hemmelige oppdrag og mange merkelige observasjoner ble gjort langs kysten og på flyplasser. Skulle atomvåpenbestykkede amerikanske skip og fly ikke ha disse ombord når de besøkte Norge? Hver gang det ble stilt spørsmål om dette ble det kraftig dementert fra norske myndigheter og amerikanerne sa som alltid at deres policy var å «verken bekrefte eller avkrefte løse rykter». 

Opp gjennom 60- og 70-tallet økte mistankene. Amerikanernes bruk av Bodø Flystasjon for å spionere mot Sovjet med U2-flyet, viste at det foregikk mye som offentligheten (og norske myndigheter?) ikke kjente til.Bombemålet NorgeI organisasjonen Folkereisning Mot Krig (FMK) ble vi inspirert av de avsløringer som fredsforskerne Owen Wilkes og Nils Petter Gleditsh kom med i sin rapport «Onkel Sams Kaniner». 

De påviste to viktige saker: Det var mulig å finne ut av hva som faktisk foregikk, selv om opplysningene i utgangspunktet var hemmeligstemplede og amerikanerne drev med mye som det norske folk ikke kjente til. At Owen og Nils Petter ble dømt til fengsel for denne rapporten gjorde mindre inntrykk. Som militærnektere og pasifister var det åpenbart for oss at enhver militær installasjon var en trussel mot freden. 

Militære anlegg var først og fremst «bombemål». I en krise eller krigssituasjon ville slike anlegg bli bombet av en fiende og befolkningen i nærheten ville stryke med i angrepet. Flere anlegg var bygd inne i fjell og kunne kun ødelegges ved bruk av atomvåpen. 

Vi ville starte en nasjonal kampanje for å øke bevisstheten om disse bombemålene. I dette arbeidet skulle vi først kartlegge bombemålene og så aksjonere mot dem. Håpet var å mobilisere lokalbefolkningen til å protestere mot «bombemålene» i nabolaget. At de fleste som bor i nærheten også har sine arbeidsplasser og dermed sin inntekt fra disse anleggene ble vi smertelig klar over først langt senere. Først ble alt som var kjent fra bøker og rapporter plottet inn på et Norgeskart. Deretter begynte innsamlingen av åpne kilder. 

Dette var før internett, så de fleste kildene var dagsaviser, militære tidsskrifter, offentlige utredninger, forskningsrapporter og lignende. Men vi benyttet også mye telefon og oppdaget snart at de ved sentralbordet oftest var langt mer interesserte i å prate enn vakthavende offiserer. Telefonkataloger fra 60-tallet viste seg å inneholde langt flere nummer enn de nyere. I noen tilfeller var numrene endret, men det var oftest bare å legge til ett eller to sifre foran de gamle så kom vi frem til anlegget. Noen dokumenter var fortsatt stemplet «Hemmelig» eller til og med «Top Secret», men vi hadde fått alt sammen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner, kollegaer og medier. Vi skrapet også sammen noen kroner til en liten rundreise i landet. To medlemmer av redaksjonen til avisa vår «Ikkevold» dro avgårde med løpesedler, pågangsmot og en liste med lokalkontakter i FMK. Flere kjente militære anlegg ble besøkt og små aksjoner gjennomført. Ganske patetisk sett i ettertid, men det ble noen nyttige kontakter med lokalbefolkningen som hjalp oss med å legge flere biter i puslespillet.

SOSUS på Andøya

Når Ikkevolds to medarbeidere fløy fra Andøya oppdaget den ene en «kabel» som gikk ut i havet fra en Moelvenbrakke nede ved strandkanten. Kunne det være en del av det amerikanske Sound Surveillance System (SOSUS) som var opprettet for å kunne fullføre en «førsteslagskapasitet» med atomvåpen? Vi hadde lenge trodd at deler av dette systemet var i Norge, men hadde nesten gitt opp å finne det. SOSUS var en serie kabler rundt om i verdenshavene som avlyttet alle lyder i havet for å kunne posisjonsbestemme alle sovjetiske ubåter med atomvåpen.

Med dette systemet kunne Pentagon ikke bare finne, og slå ut, alle landbaserte atomvåpen, de flybaserte og de på overflatefartøy. De kunne også ødelegge alle atomvåpen ombord på ubåter. Dermed kunne amerikanerne få sin drøm oppfylt: Ødelegge alle Sovjets atomvåpen og hindre et gjengjeldelsesangrep. At Norge var med pådenne kjernefysiske galskapen var noe vi lenge hadde trodd, men ikke klart å bevise. Vi satte inn all vår fantasi på å finne ytterligere indikasjoner på dette, og mente til slutt å kunne føre bevis for at SOSUS-systemet hadde en landstasjon på Andøya. Dermed var Norge en viktig og integrert del i den hardt kritiserte amerikanske atomvåpenstrategien. Alltid fornektet av norske myndigheter og i klar strid med Stortingets offisielle politikk og vår avtale om medlemskap i Nato. 

Sommeren og høsten 1983 publiserte vi en serie artikler over flere nummer av avisa Ikkevold som viste bombemålene (de viktigste militære anleggene), deres funksjoner, beliggenhet og rolle i atomstrategien.

Spiontiltale

Da politiet gjennomførte sin razzia den trettende oktober samme år, viste det seg at nettopp SOSUS-anlegget på Andøya hadde vært en av de avgjørende faktorer for å sikte redaksjonen. Det er ikke ofte at spiontiltaler reises mot avisredaksjoner i Norge. Denne gang ble store deler av maktapparatet tatt i bruk mot en gjeng amatørjournalister i en liten pasifistisk avis. Redaksjons-lokalene, private hjem og arbeidsplassene til redaksjons-medlemmene ble gjennomsøkt av politiet denne oktobernatta for tjue år siden. 

Forrige gang politiet gjennomførte razzia mot en avisredaksjon i Norge het statsministeren Vidkun Quisling. For egen del ble denne kvelden og natten en enorm inspirasjon. Mange tanker fløy gjennom hodet mitt mens overvåkningspolitiet gravde seg ned i mine arkiver, bladde gjennom mine bøker, tittet i kjøleskapet, rotet nede i utedoen og bar ut kasse etter kasse med dokumenter. Den dominerende følelsen var: «Nå er Staten redd for meg!» Etter å ha blitt stort sett overhørt, latterliggjort og marginalisert gjennom ti år som aktivist, skalv nå hele maktapparatet av frykt for meg! 

Det norske sosialdemokratiet benyttet de samme maktmidler som alle andre truede stater.

Nattlige razziaer, trusler om lange fengselsstraffer og intens overvåkning inngår i dette spillet. Diktatur eller demokrati spiller ikke noen rolle: Enhver stat som er truet benytter de samme brutale maktmidler og skremsler for å beholde kontrollen. Muligens skal det noe mer til før et liberalt demokrati kjenner seg truet, men når det først skjer er forskjellene små.Politisk spill.

Det ble mange og lange rettssaker. De første kontroversene handlet om beslagene. Det var tydelig hva politiet var ute etter den natten. I min egen beslagsrapport var 21 deler av det de tok adresseoversikter med til sammen rundt 3000 navn. Nesten alle var folk i freds- og miljøbevegelsen og var helt irrelevante for den aktuelle tiltale. 

Selv etter at lagmannsretten hadde behandlet en anke, fikk politiet beholde en masse materiale som ikke hadde noe med hemmeligheter å gjøre. Avisutklipp, bilder fra Forsvarets pressetjeneste, en lysbildeserie om sivilmotstand og lignende fikk politiet lov å beholde. Mye av de rettslige tvistene handlet om åpne kontra hemmelige kilder. 

I redaksjonslokalene tok politiet, tross protester, beslag i avisas abonnementsregister. Hvordan kan avisas lesere være strafferettslige ansvarlige for dets innhold?! 

Da vi krevde registeret tilbake snarest og fikk rett i at beslaget var ulovlig, drøyde Overvåkningspolitiet tilbakeleveringen og kopierte alt sammen før vi fikk originalen. De glemte å ta bort en huskelapp der det stod:

«Kopieres og tilbakeleveres»!

Daværende aktor, tidligere juniormester på skøyter, nå politi-mester i Oslo, Anstein Gjengedal, var enda en gang på glattisen. Han måtte gi seg gang på gang i sine forgjeves forsøk på å hevde at dokumenter var hemmelige. Vi kunne hele tiden bevise at vi hadde fått informasjonen på helt åpne og lovlige måter. Desperate forsøk på å hevde at «ved å samle tilstrekkelig med 'åpne' opplysninger kan man komme frem til høyt graderte (hemmeligstemplede) opplysninger» ble en gjenganger i de årene saken verserte i rettsapparatet. 

Denne kriminaliseringen av vanlig journalistikk ble tatt opp i mange vitneavhør. I land som USA og Tyskland er bevisbyrden den motsatte. De offiserer som har ansvar for hemmelighold av militære anlegg kan tiltales om «puslebiter» blir offentliggjort. Der vil journalister som samler slik informasjon få stipend, utmerkelser og bedre jobber. 

I Norge stilles de på tiltalebenken.Var det verdt det? Var det verdt det? 

Spørsmålet bør besvares på flere måter. Det enkleste spørsmålet gjelder om innsatsen stod i forhold til det politiske resultatet? Den økning av allmennhetens bevissthet om Norges rolle i amerikansk atomstrategi som vi håpet på, ble i virkeligheten relativt begrenset. Visst fikk vi mye støtte, men det meste var nok sympati fordi politiet og statsapparatet overreagerte og ikke så mye støtte for vårt syn i debatten om forsvarspolitikken og atomstrategien. Vår egen innsikt i det norske og amerikanske forsvarets virksomhet økte betraktelig gjennom disse sakene. 

Jeg tenker ikke først og fremst på det vi fikk vite bak lukkede dører i retten, eller alt det nye vi selv leste for å kunne forsvare oss; nei, jeg mener først og fremst all den kunnskap vi fikk ved å kunne kryssforhøre generaler, forsvarspolitikere, ministre og andre kunnskapsrike folk vi kalte inn som vitner og som var tvungne til å svare på våre spørsmål under ed! De færreste var vant til slike kryssforhør og plumpet ut med den ene fantastiske opplysningen etter den andre. 

For eksempel kom det frem gjennom et slikt kryssforhør av Knut Frydenlund, daværende formann i denutvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, at Stortinget fikk sine opplysninger om etterretningstjenesten gjennom årlige hemmelig møter mellom forsvarsministeren, stortingspresidenten og formannen og nestformannen i utenrikskomiteen. 

Denne lille gruppen hadde oppnevnt seg selv for lang tid siden og ikke informert resten av Stortinget at den fantes. 

Stortingsrepresentant Stein Ørnhøi fløy i taket da han fikk vite dette og mente at slik konstitusjonell selvtekt ikke kan aksepteres i et demokrati. 

Jeg kunne uten problem ha skrevet langt mer detaljrike og korrekte artikler om SOSUS og Norges rolle i amerikansk atomstrategi etter rettssakene.

Det kom også frem artige detaljer som at den «SOSUS-kabelen» vi hadde sett fra flyet på Andøya var en kloakkledning! 

Store påkjenninger

At jeg følte meg sterk, viktig og farlig når Staten gikk til motangrep betydde ikke at alle de tiltalte reagerte på samme måte. Noen hevdet, delvis med rette, at de ikke hadde vært med på dette arbeidet, andre forsøkte å unndra seg ansvar på andre måter.

Det tyngste var at en av oss ble så presset av politiets integritetskrenkende overvåkning og ulovlige beslag at det utløste en psykose. I hans hjem ble det beslaglagt korrespondanse med opposisjonelle bevegelser i andre land, materiale som kunne få katastrofale følger for andre om Overvåkningspolitiet sendte det videre til respektive staters sikkerhetstjenester. 

Som en av de nærmeste vennene ble jeg bedt om å hjelpe til når psykosen kom og var med å beslutte tvangsinnlegging på psykiatrisk sykehus. Der ble han utsatt for feilmedisinering og ble av flere grunner sykere enn ved innleggelsen. En forferdelig tid fulgte med alvorlige suicidale perioder, flere tvangsinnleggelser og langvarige skader. 

At han senere, som eneste i Norge, har fått tildelt økonomisk erstatning av staten etter at det ble fastslått at Overvåknings-politiet hadde utløst psykosen, er et magert plaster på såret. Denne hendelsen har plaget meg lenge. Kunne vi ha forutsett at noe slikt skulle skje? Kunne det vært forhindret? Kan det være meg neste gang? 

Og det sentrale: 

Var vår publisering verdt slike konsekvenser for enkeltindividet?Spørsmålene er mange, svarene få og lite tilfredsstillende. Hva ble så resultatet? 

Jeg hevder bestemt at en viktig konsekvens av tiltalene mot oss i Ikkevold er at journalistikk omkring Sikkerhetspolitikk har blitt mindre «gravende». Det finnes i norske redaksjoner stoff som ikke blir publisert «i tilfelle det blir bråk». Dette, blandet med den lojalitet som binder sammen de journalister som går kurs på Forsvarets Høyskole og/eller er krigsplassert i mediebedrifter, fører til en alt for forsiktig journalistikk på områdene forsvars- og sikkerhetspolitikk. At noen av dem går til sengs med den amerikanske hæren i Irak gjør ikke sinnelaget mer kritisk. Ble resultatet at vi klarte å vekke en opinion mot Nato og den amerikanske atomstrategien? 

Nei, jeg vil nok ikke overdrive den effekten. Men det ble klart slått fast at amerikanerne hadde anlegg på norsk jord i strid med Nato-avtalen.

La meg avslutningsvis ta med spørsmålet om vi ble dømt for å være spioner. 

Etter andre gangs behandling i Høyesterett stod det 2-2 blant de fem dommerne når sistevoterende sa «Ikke skyldig». Hvor mange av dere lesere kan skryte av å ha papir fra høyesterett på at dere ikke er spioner?

Enhver stat som er truet benytter de samme brutale maktmidler og skremsler:

Forrige gang politiet gjennomførte razzia mot en avisredaksjon i Norge het statsministeren Vidkun Quisling.

Visst fikk vi mye støtte, men det meste var nok sympati fordi politiet og statsapparatet overreagerte. 

Button

STAVANGER

A

VISÅ

For å understreke alvoret se også .  .  .  .

I ARKIVET 

- har vi samlet flere sider med stoff  som forteller oss hvordan politi,  rettsvesen  og  politikere svikter. 

Ta en skikkelig titt. Kjenner du deg igjen i noe av dette - så ta gjerne kontakt.

Kanskje det verste av alt - dette er bare en liten del av det hele. 

Det kan være du får lyst til å gi opp halvveis. 

Ikke gjør det - 

for disse sidene forteller oss om tragedier etter tragedier - som offentlige ansatte tillitsmenn har skapt.  Det er viktig å vite - hvis vi skal kunne gjøre noe med ulovlighetene.

Våre folkevalgte står og ser på uten å gjøre noe. Lukker øynene og snur ryggen til. 

Og det skjer igjen og igjen.

«Det er ikke mitt bord!»

NESTE SIDE           FORRIGE SIDE