Bertrand Russell: 

Symptomer på George Orwells 1984

Skrevet for ca. 60 år siden men fremdeles 

i høyeste grad aktuell. 

George Orwells 1984 er en grusom bok som fikk leserne til å skjelve. Det hadde imidlertid ikke den effekten som forfatteren utvilsomt hadde forventet. 

Folk bemerket at Orwell var veldig syk da han skrev den, og faktisk døde like etterpå. De likte heller frisonen som bokens redsler ga dem - og tenkte: "Åh, selvfølgelig vil det aldri bli så ille som dette - bortsett fra i Russland!» 

Vi gledet oss over en velskrevet bok. Og roet oss ned med at - sånn blir det ikke hos oss. Vi tok det ikke seriøst.

Etter å ha beroliget seg med disse komfortable løgnene - fortsatte folk på veien til å gjøre Orwells spådommer til virkelighet. Bit for bit, og trinn for trinn, har verden gått mot realiseringen av Orwells mareritt; men fordi marsjen har gått gradvis, har folk ikke innsett hvor langt det har tatt dem på denne fatale veien.

Bare de som husker verden før 1914, kan tilstrekkelig innse hvor mye som allerede har gått tapt. I den lykkelige alderen kunne man reise uten pass, overalt bortsett fra i Russland. Man kunne fritt uttrykke enhver politisk mening, bortsett fra i Russland. Pressesensur var ukjent, bortsett fra i Russland. Enhver mann kunne reise fritt til hvilken som helst del av verden. Begrensningene av frihet i det tsaristiske Russland ble sett på med skrekk i resten av den siviliserte verden, og makten til det russiske hemmelige politiet ble sett på med avsky. 

Russland var fremdeles verre enn den vestlige verden, ikke fordi den vestlige verden hadde bevart alle sine friheter - men fordi Russland hadde mistet dem - og marsjerte lenger i retning av tyranni enn noe tsarregime hadde vært.

I lang tid etter den russiske revolusjonen var det vanlig å si:" Det nye regimet har uten tvil sine feil, men i alle fall er det bedre enn det det har erstattet. " 

Dette var en fullstendig villfarelse. Når man leser fortellingens om eksil i Sibir under tsaren er det umulig å få til den samme avskyen som man føler for det sovjetiske regimets tilsvarende. Eksilene hadde den gang en betydelig grad av frihet, både mentalt og fysisk, og deres lodd var på ingen måte sammenlignbart med mennesker utsatt for tvangsarbeid under den sovjetiske regjeringen. Russere kunne reise fritt og nyte kontakter med vesteuropeere som nå er umulig.

Motstand mot regjeringen - selv om man risikerte å bli straffet - var mulig - men straffen var som regel ikke så streng som den har blitt nå. 

Jeg leste nylig om det tidligere livet til Trotsky, og det avslører en større grad av politisk og intellektuell frihet enn det som er i dagens Russland.

Det er fremdeles like stor kløft mellom Russland og Vesten som det var i tsarens dager - men jeg tror likevel ikke kløften er større enn den var den gangen. For mens Russland har blitt verre - har også Vesten mistet mye av friheten som den tidligere hadde.

Problemet er ikke nytt bortsett fra kvantitativt. Helt siden sivilisasjonen startet, har myndighetene i de fleste stater forfulgt de beste blant sine undersåtter. 

Vi er alle sjokkert over behandlingen av Sokrates og Kristus, men folk flest skjønner ikke at slik har skjebnen vært for en stor del av de menneskene som senere ble sett på som uvanlig beundringsverdige. 

De fleste av de tidlige greske filosofene var flyktninger. Aristoteles ble beskyttet mot Atens fiendtlighet bare av Alexanders hærer, og da Alexander døde, måtte Aristoteles flykte. I det syttende århundre ble vitenskapelige innovatører forfulgt nesten overalt bortsett fra i Holland. Spinoza hadde ikke hatt noen sjanse til å gjøre sitt arbeid hvis han ikke hadde vært nederlandsk. 

I de fleste land ble det som senere ble ansett som best - sett på med skrekk og gru av de som utøvde myndighet.

Det som er nytt i vår tid er den økte makten som myndighetene har fått til å håndheve sine fordommer. 

Politiet overalt er mye mer slagkraftige nå enn noen gang tidligere; og politiet, mens de jobber for å begrense vanlig kriminalitet også er tilbøyelige til å være like aktive i å undertrykke alminnelige borgere.

Problemet er ikke begrenset til dette landet eller det, selv om ondskapens intensitet ikke er jevnt fordelt. I mitt eget land - England - gjøres ting mer stille og med mindre oppstyr enn i USA, og publikum vet mye mindre om dem. Det har vært utrenskninger av tjenestemannstjenesten uten noe særlig styr.

Etaten som kontrollerer innvandring, er dypt illiberal bortsett fra når opinionen kan mobiliseres mot den. 

Asylretten til politiske flyktninger som tidligere var Englands stolthet, er nå forlatt av innvandringsmyndighetene.

Det er en grunn til den generelle forverringen med hensyn til frihet. Årsaken er den økte makten til byråkratiet og hvorledes folks handlinger i større grad kontrolleres av myndighetene.

Disse sammenhengene har to formål: det ene - det formålet som de tilsynelatende skal eksistere for - og den andre - økningen av makten til sine tjenestemenn. 

Dette andre formålet gjør det derfor veldig viktig å gi de berørte tjenestemennene sterkere lojalitet til etaten enn til dem som de skal betjene. 

Varsler du om feil som politiet har gjort seg skyldig i kan du forvente alvorlige og ødeleggende problemer.

Jeg har blant mange «liberal-minded» mennesker funnet en tro på - at alt er bra så lenge domstolene kan avgjøre hva som er rett og galt. Dette er helt urealistisk. 

Politiets makt er imidlertid et mer alvorlig og et mer universelt fenomen.

Organiseringen av den moderne verden krever nye institusjoner hvis friheten skal bevares. Situasjonen er analog med den som oppstod gjennom den økte makten til monarkene i det sekstende århundre. 

Det var mot deres overdrevne makt at hele kampen om tradisjonell liberalisme ble kjempet og vunnet. Men etter at makten deres hadde forsvunnet, oppsto nye makter som var minst like farlige, og det verste av disse i vår tid - er politiets makt.

Mot dette  er det - så vidt jeg kan se - bare ett mulig middel - og det er etablering av en ny politistyrke med det klare formål - å bevise uskyld, ikke skyld. 

Folk sier ofte at det er bedre at nittini skyldige menn unnslipper enn at en uskyldig mann skal straffes. 

Våre institusjoner bygger på det motsatte synet. Hvis en mann for eksempel blir beskyldt for et drap - vil alle statens ressurser - i form av politimenn og detektiver -  brukes til å bevise hans skyld - mens det overlates til den anklagedes individuelle innsats å kunne bevise at han er uskyldig. Hvis han ansetter detektiver, må de være private detektiver betalt ut av hans egen lomme eller av vennene hans. 

Advokatene for påtalemyndigheten betales av staten. Advokatene hans må betales av ham. Alt dette er ganske urettferdig. Det er minst like mye i allmennhetens interesse å bevise at en uskyldig mann ikke har begått en forbrytelse, som det er å bevise at en skyldig mann har begått den. 

En politistyrke som er skapt for å bevise uskyld, skal aldri forsøke å bevise skyld bortsett fra i en slags sak: nemlig der det er myndighetene som er mistenkt for en forbrytelse. Jeg tror at opprettelsen av en slik uavhengig politistyrke kan gjøre det mulig for oss å bevare noen av våre tradisjonelle friheter, men jeg tror ikke noen mindre tiltak vil kunne gjøre det.

"Noe av det verste som følger av økningen av myndighetenes makt er - undertrykkelsen av sannhet - og spredning av løgn ved hjelp av offentlige etater. Tilsynelatende har myndighetene ikke lenger tilstrekkelig tro på at egen sak er rettferdig - slik at den kan overleve en debatt. Bare så lenge den andre siden ikke blir hørt - er de sikre på å få troverdighet. Dette viser et trist forfall i robustheten i vår tro på våre egne institusjoner. "

Under krigen tillot ikke nazistene tyskere å lytte til britisk radio - men ingen i England ble hindret i å lytte til den tyske radioen fordi vår tro på vår egen sak var urokkelig. Så lenge vi forhindrer at kommunister blir hørt, gir vi inntrykk av at de må ha en veldig sterk sak. Ytringsfrihet pleide å bli fremmet på grunnlag av at fri diskusjon ville føre til at seieren gikk til den som hadde rett. Denne troen går tapt under påvirkning av frykt. 

Resultatet er at sannhet er en ting og "offisiell sannhet "er en annen. Dette er det første trinnet på veien mot Orwells" dobbeltsnakk "og" dobbeltenk ". Man kan si at den juridiske eksistensen av ytringsfrihet er blitt bevart, men dens reelle eksistens i samfunnet blir katastrofalt begrenset. Spesielt hvis de viktigere mediene bare er åpne for meninger som ikke krenker makten.

Dette gjelder også utdanning. Selv mildt sagt liberale meninger utsetter en lærer i dag i mange land for risikoen for å miste jobben og ikke kunne finne noen annen. Konsekvensen er at barn vokser opp i uvitenhet om mange ting som det er veldig viktig at de burde få vite.

Frykt er kilden som alle disse ondene kommer fra. Frykt, som skaper panikk, inspirerer til handlingene som fører til de katastrofene som er fryktet. 

Farene er reelle - og er større enn noen gang tidligere i menneskets historie. Men gir vi etter for hysteriet - øker faren. 

Det er vår klare plikt i denne vanskelige tiden, ikke bare å kjenne farene, men å se på dem rolig og rasjonelt - til tross for at vi vet det kan ødelegge alt. 

Hvis vi lar Orwells verden fra 1984 får utbre seg vil det bli slutten på oss som frie mennesker. Det vil føre til en universell død.

Button

STAVANGER

A

VISÅ

KLAPP MEG!

KLAPP MEG

- EN GANG TIL!