Normalisering av det eksepsjonelle – en alvorlig trussel mot retts- sikkerheten

Jørgen Johansen hevder at - akkurat som de har brukt terrorisme, bruker politikere over hele verden nå Covid-19-pandemien til å normalisere ekstraordinære restriksjoner på grunnleggende rettigheter - med politiske konsekvenser som vil overleve helsekrisen med god margin.

Av Jørgen Johansen

Publisert på engelsk på Rethinking Security network 26. juni 2020.

I sin bok Stato di eccezione (Unntakstilstanden), har Giorgio Agamben undersøkt konsekvensene av retningslinjer og regelverk som introduseres under eksepsjonelle omstendigheter, og som deretter blir institusjonalisert som «normalen», unntakstilstanden blir regelen.

Et godt eksempel på dette er USAs «Patriot Act» fra 2001, som ble innført etter angrepet 11. september og resulterte i en massiv utvidelse av myndighetenes overvåkning. På samme måte ble fangeleiren i Guantanamo Bay opprettet i 2002 som en del av George W. Bushs krig mot terror. Der har fanger blitt holdt på ubestemt tid, uten rettssak og torturert.

Forkjemperne for slike eksepsjonelle metoder rettferdiggjør dem ved å henvise til den ekstraordinære sammenhengen de ble introdusert i – de ble ansett som nødvendige for å redde livene til titusener av uskyldige mennesker rundt om i verden. Men over tid har midlene blitt «normalisert», de har oppnådd en viss aksept etter hvert som unntakstilstanden de ble introdusert under har blitt forlenget. I tillegg har praksisen blitt «utvidet» til å gjelde andre opplevde trusler. Det har vi lært av de mange hemmelige fengslene CIA har opprettet som et ledd i krigen mot terror, såkalte «black sites» rundt i verden, hvor fangene ble underlagt torturregimer som var brudd på alle normer og reguleringer i internasjonal lov.

Vi har sette hvordan definisjonen av terrorhandlinger har endret seg over tid, frem til i dag hvor det inkluderer «økonomisk terrorism» – handlinger utført av transnasjonale eller ikke-statlige aktører for å forstyrre en stats økonomiske og finansielle stabilitet, som definert av rundebordsamtalen ved Genevesenteret for sikkerhetspolitikk (Geneva Centre for Security Policy) i 2005. En så bred definisjon bidrar selvfølgelig til legitimere de israelske myndighetenes forsøk på å underminere den globale bevegelsen for boikott, deinvesteringer og sanksjoner (BDS) ved å stemple dette som terror. Når en kampanje som oppfordrer oss til ikke å kjøpe produkter fra ulovlige bosetninger defineres som en terrorhandling, vet vi at vi lever i unormale «normale tider».

Covid-19 og myndigheters overvåkning

En lignende «normalisering av det ekstraordinære» ser vi nå i de ekstreme tiltakene som benyttes for å spore mennesker infisert med viruset som forårsaker covid-19. Nye redskaper utviklet av myndigheter og overvåkningsindustrien har blitt akseptert som nødvendige og legitimert av lovgivere, helsepersonell, vitenskapsfolk og politi over hele verden.

En pandemi er per definisjon en global trussel. Derfor vil det dominere alle typer medier. Etter hvert som det konsumeres mer og mer nyheter fra medier uten det tradisjonelle redaktøransvaret (såkalte «sosiale medier»), og mer seriøse aktører får et mindre publikum, kan informasjonen som presenteres om truslene ofte gi en urealistisk fremstilling av de aktuelle farene. Konspirasjonsteorier florerer på nettet og underbygges til stadighet av retweeter fra statsledere og andre mennesker i inflytelsesrike posisjoner. Resultatet er en frykt som kan oppfattes som uproporsjonal i forhold til andre dødsårsaker. Og, selvfølgelig, når folk er redde er det mer sannsynlig at de aksepterer stadig flere begrensningere av deres borgerrettigheter som en nødvendighet, for å holde trusselen innen rimeligheten grenser.

Vi ser politikere over hele verden støtte et flere lovforslag som direkte truer åpne og demokratiske samfunn.

Hemmelige tjenester og spesialstyrker benytter massive programmer som sporer mobildata, apper som dokumenterer personlig kontakt med andre, TV-overvåkning med ansiktsgjenkjenning, skjemaer som må fylles ut før du kan gå ut døren og droner som håndhever sosial isolasjon.

Slike metoder har blitt adoptert av så vel demokratier som autoritære stater og har åpnet opp lukrative nye markeder for selskaper som samler, selger og analyserer private data. Noen skryter til og med av det. I en kommentar i Washington Post (20. april 2020) refererer Mark Zuckerberg, fra Facebook, til en en frivillig spørreundersøkelse om symptomer, tilgjengelig på Facebook, som kunne hjelpe forskere ved Carnegie Mellon University å forutse covid-19-tilfeller basert på geografisk posisjon. Dersom prosjektet var en suksess ville det gi en oversikt, kommune for kommune, og være særlig nyttig for helsemyndigheter og sykehus som trengte å forberede seg på en mulig plutselig økning i antall pasienter. Slik ekstraordinær overvåkning kan da vel rettferdiggjøres hvis det bidrar til å kontrollere og håndtere viruset?

Eksepsjonalisme og teknologi

Men historien er full av tilfeller hvor ekstraordinære situasjoner har åpnet døren for bruken av eksepsjonelle midler, og de har en tendens til å bli værende i samfunnet vårt langt inn i fremtiden. Nye kontrolltiltak blir raskt normalisert, og benyttes i situasjoner og under omstendigheter som er langt fra det man forutså da de ble innført.

Problemet med slik normalisering av det eksepsjonelle oppstår i særdeleshet når teknologien og tilhørende regelverk benyttes til politisk overvåkning. Da blir det en trussel mot alle typer sosiale bevegelse, politiske kampanjer og ikke-voldsaksjoner.

Når vi ser tilbake på historien kan vi bare forestille oss konsekvensene av disse overvåkningsmetodene i hendene på Hitler, Mussolini, Mao, Stalin eller apartheidregimet i Sør- Afrika. Hvem vet hvordan verdens politiske landskap vil forandre seg de neste tiårene? Både i Europa og utenfor vokser det frem nyfascistiske, ultranasjonalistiske politiske bevegelser – Jobbkik i Ungarn, Nasjonal gjenfødelse av Polen, la Lega i Italia, Vox i Spania og lignende partier marsjerer i altfor mange land rundt om i verden. Det er nesten sikkert at parlamenter fulle av Alternative für Deutschland-type politikere kommer til å benytte overvåkningssystemene utviklet for å spore covid- 19-tilfeller til å ta seg av politiske motstandere og kritikere.

Kontaktsporing kan være nyttig for å kartlegge smittsomme sykdommer, men hva når det brukes for å kartlegge aktivistnettverk i dag og i fremtiden? Med høyrepopulistiske politikere som marsjerer og kommer inn i så mange av parlamentene i verden vil det være en vanskelig oppgave å forhindre at de samme redskapene blir brukt til å identifisere «bråkmakere» som ikke deler deres syn på hvordan samfunnet burde organiseres. Det er i teorien umulig å avoppfinne et redskap eller hindre det fra å bli brukt på en annen måte enn det som var den opprinnelige hensikten.

Biopolitikk og frihet

Frøet til en oppsving i den evinnelige konflikten mellom å «opprettholde lov og orden» og beskyttelse av borgerrettigheter, individuell integritet og politisk frihet sås av velmenende liberale og demokratisk anlagte politikere som ukritisk støtter ny lovgivning og medfølgende teknologi som lett kan misbrukes.

Vi må tenke alvorlig på hvordan vi kan gjøre disse redskapene mindre åpen for misbruk. I denne bestrebelsen bør vi ha i tankene den tyske sosiologen Max Webers advarsel om de kulturelle konsekvensene av sekularisering og fremvekst av vitenskapelig fornuft. Hans bekymring var at vår frigjøring fra de tradisjonelle verdensbildene og tilhørende tøys, samtidig gjorde vår verden fattigere – tapet av det vidunderlige ved overnaturlige krefter utenfor vår kontroll, tapet av magi. Med andre ord, jo mer vi kunne kontrollere vårt miljø, desto mer begrensende og innskrenket blir rasjonalitetens jernbur. Kan vi kanskje se en sammenlignbar prosess utspille seg i dette øyeblikk – idet vi tar grep for å fri oss selv fra virusfrykten, styrker vi overvåkningens og elitekontrollens jernbur?

Vi trenger å ha en åpen diskusjon om hvordan vi kan gjøre disse redskapene mindre åpne for midbruk. Systemene kan bli vanskelige å bygge ned igjen etter pandemien, men noen grep kan vi ta:

• Kriselovgivning må kun være på plass en kort periode og deretter oppheves.

• Data som samles inn og lagres bør anonymiseres og sener slettes helt.

• Uavhengige kommisjoner bør ha full adgang til prosessen for å forsikre at reglene følges på en så gjennomsiktig måte som mulig.

Uten at klare grep for å forhindre utnyttelsen av hasteavgjørelsene som er tatt i panikk denne våren, vil den første halvdelen av 2020 bli husket i fremtidens historiebøker, ikke for en pandemi, men for den globale fremveksten av nye overvåkningsmekanismer.

- - - - - 

Jørgen Johansen er en uavhengig fredsforsker, bibliofil og bråkmaker som bor blant trærne i Sør- Sverige. Han er medredaktør av Journal of Resistance Studies og driver Irene Publishing. Etter mer en 40 års arbeid i mer enn 100 land ha han slått seg til ro og latt seg inspirere av Cicero: «Hvis du har en hage og et bibliotek har du alt du trenger.»

Button

STAVANGER

A

VISÅ

I ARKIVET

MONIKASAKEN

Politimester Geir Gudmundsen innrømmet at Monika-saken ikke burde vært henlagt.

Samtidig ble det kjent at Riksadvokaten har varslet full gransking. Avsløringene rundt saken var dråpen som fikk begeret til å flyte over hos enkelte politiansatte i Bergen, og Gudmundsen mottok i går et formelt varsel fra to politijurister i Hordaland politidistrikt.

Etter en årrekke med å gå politiets arbeid i sømmene, hevder Sandberg at avsløringene rundt politiets håndtering av Monika-saken ikke er enestående.

Det er forunderlig at dette kan skje igjen og igjen hos politiet. At viljen til å lytte er så liten, synes jeg er svært kritikkverdig, sier privatetterforskeren.

BANEHEIASAKEN

Baneheiasaken kjenner vi vel alle. Saken som rettsvesenet ikke våger å ta opp på nytt.

Kristiansen ble uriktig dømt på bakgrunn av at man hevdet den gang at man kunne påvise to menn på åstedet. Siden Jan Helge hadde sagt at det var de to, stemte det med øvrige bevis som byretten, og seinere lagmannsretten, la til grunn. Men ved nærmere øyesyn viser det seg at dette ikke er DNA. 

NAVSKANDALEN

Her er det gjort så mange grove feil i forskjellige sammenhenger at det er vanskelig å få med seg alt. Vi nevner derfor bare noen få.

Mye tyder også på at det har vært et politisk press på Nav. Det har vært et nesten unisont press fra skiftende regjeringer - som er hovedårsaken til disse ulovlighetene.

904 SAKER OM OVERGREP I POLITIET

I fjor høst ble det gjennomført en undersøkelse om seksuell trakassering i politiet og i desember ble de overordnede resultatene publisert.