BÅDE VONT Å GÅTT
Å LITT . . .
På denne siden vil vi ha innlegg i form av tegninger, mindre innlegg evnt. med spørsmål vi kan ta opp omkring både vondt og godt, sannhetsord, quotes o.l.
Innimellom kan det også være godt å le av ting - selv om det e aldri så gale.
Vi kommer noen ganger også å velge et emne for denne siden - slik som vi har gjort denne gang. Da vil vi annon-sere det før nummeret kommer ut. Så kan du være med.
Kanskje et lite dikt:
Føler du deg ensom? - bomstasjoner og telefoner og datamaskiner og biler og busser og drosjer og fly og betalingskort og satellitter og droner og vips - og . . .
Ingen grunn for det - du er aldri alene!
Lått og løye. Dette begrepet er ganske vidt. Det gir rom for nesten hva som helst. Og det er nettopp det vi vil ha - hva som helst. Ikke minst satire i form av tegninger og tekst. Karikaturer som går på sak og ikke på rase og tro - er veldig velkomne. Dikt og annen form for skrivekunst vil vi selvfølgelig også være veldig glade for.
I gamle dager solgte folk seg til djevelen for å få magisk kraft. Nå for tiden får de denne kraft fra vitenskapen og teknologien - og finner seg tvunget til å bli djevler.
Det finnes ikke noe håp for verden med mindre makten kan bli temmet og tvunget til å tjene
BERTRAND RUSSELL
Javel - både vont og gått - å litt . . . lått og løye - betyr jo så mangt. La oss begynne med litt av det vonde.
Alvoret i samfunnssituasjonen begynner kanskje etterhvert å gå opp for noen flere - også i Norge - etter opptøyer og spetakkel rundt om i verden. Vi begynner kanskje å forstå konsekvensene av at elitens menn og kvinner har krafset til seg verdens rikdommer. Og fortsetter - mer og mer - gjennom statsapparatene å underlegge seg retten til også å bestemme over folks hverdag. Kontrollere og ekskludere. Bestemme at galt er rett og rett er galt.
Det haster å få gjort noe med det. Vi vil ikke ha det sånn.
"It was a bright cold day in april, and the clocks were striking 13". Martine og George Orwell
NR. 1
SIDE 17
Videre
nedover i
denne spalten
vil det bli plass til
info, nye saker, eksterne lenker, evnt. annonser, quotes og annet.
LÅTT Å LØYE
Men minst blant dem er kjærligheten
Giftig eller ikke? Sulten eller mett? Kald eller varm? Kropp og sjel. Arv eller miljø? Vi liker å dele vår omverden inn i kategorier. Veldig ofte en sånn enten-eller-variant. Dualisme. Høres fint ut og passer greit. Som forenkling. Av og til.
I hvert fall i enkelte situasjoner. Som når barn vil leke med revebjeller (giftig) eller du vurderer å ta livet av den kronisk unnasluntrende kollegaen (galt).
Men ...
Kanskje er du ikke hverken sulten eller mett, men et sted imellom. Det som er giftig kan være det i varierende grad eller for allergikere. Som mennesker vil vi hverken ha det for varmt (sånn at vi brenner oss) eller for kaldt (sånn at vi fryser ihjel), men sånn helt passe. Hva det betyr varierer også veldig fra person til person, og til dels fra situasjon til situasjon.
Dette vet vi jo.
Når noe ikke passer inn i de ferdige kategoriene blir det litt krise for hjernen. Så vi lager graderinger (litt sulten, veldig giftig) og nye kategorier (koronasituasjon). Praktisk. Veldig praktisk. Det gjør det mye enklere å kommunisere når vi alle vet hva vi snakker om. Forutsatt at vi definerer kategoriene på samme måte. Det som er «normalt» for deg er kanskje ikke «normalt» for meg.
Noen vil si at en relativisering av alt mulig er farlig. Det gjør det vanskelig å snakke om en felles moral, en felles kultur, en felles oppfatning av hva som er rett og galt. Det vannes ut. Norsk er ikke lenger norsk. Synd er ikke lenger synd. Det unormale blir normalt. Umoral blir moral. Man kan visst gjøre hva man vil. Det finnes visst ingen grenser.
Så begynner vi å håndheve sannheten. Den objektive, uomtvistelige sannheten (som jeg ser det). Den norske kulturen. Den norske identiteten. Den norske normen (også kalt janteloven). Eller den bibelske sannhet. For det står jo skrevet ... I en helt annen kultur. I en helt annen tid og sammenheng. Med et helt annet normsystem. På et helt annet språk. (Min oversettelse er riktigere enn din.)
Det er jo den objektive sannhet. Så lenge det passer med vår opplevelse av rett og galt. Eller hva som er «naturlig» eller «normalt». Hvem avgjør det? På hvilket grunnlag? Og med hvilken rett?
Det kan godt hende det finnes én objektiv sannhet. Men jeg tror ikke noen av oss ser den til fulle, hvor mye vi enn forsøker.
Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men minst blant dem blir kjærligheten. (1. kor 13,13 – omskrevet.)
